En ny politisk ide, fra 1814:
Personlig ansvar overfor velgerne
Norge har to blokker som bytter på å ha makta, og det fungerer som et slags topartisystem: Når velgerne er lei av å bli overkjørt av den blå blokken, velger de den røde blokken. Og når den har overkjørt velgerne lenge nok, gir vi makten tilbake til det blå blokken. Det har pågått i tiår etter tiår, til glede for EU, utlandet og kapitalkrefter. Har du fått nok nå?
Disse blokk-partiene handlingslammer hverandre i et gjensidig maktspill, i stedet for å samarbeide om å løse dine hverdagsproblemer. Derfor er Norge preget av politikk det aldri har vært flertall for: EØS, ACER, vindkraft, pensjonskutt, velferdskutt, endeløse avgiftsøkninger og offentlig sløsing på prestisjeprosjekter og utlandet.
Uansett hva du stemmer blir hverdagen din vanskeligere, dyrere og mer utrygg. Partienes livsoppgave er nemlig ikke å gjøre hverdagen din enklere, billigere og tryggere. Partienes hovedmål er å sørge for at partiene og politikerne sikrer sin egen makt, inntekt og prestisje.
I et sånt maktspill blir det lite rom for å gjøre det rette for velgerne, og derfor rammes Norge av stadig flere kriser, overnasjonalitet, oppkjøp og utsalg av felles verdier. Det rammer norske borgere og næringsliv stadig hardere, fordi stortingspartiene har feil fokus.
Vil vil gi makten tilbake til frie representanter som kun står ansvarlig overfor velgerne og sitt fylke. Ikke overfor mektige partiorganisasjoner. Det var sånn Stortinget fungerte de første 70 årene, og utrolig nok: Det er fortsatt sånn det fungerer etter loven:
Samtlige som sitter på Stortinget i dag står kun ansvarlige overfor velgerne. De kan stemme hva de vil, og partiene har ingen formell makt over dem. Visste du ikke det? Men de har lovet partiene sin lojalitet. Og slik har de omgjort Stortinget til et politisk teater, hvor alt er avgjort på forhånd, og regjeringen styrter Stortinget i stedet for omvendt.
Resultatet får du på strømregningen din. Eller i eldreomsorgen. Eller sykehusene. Eller på toget. Det er krise på krise, på krise, og det er alltid noen andre feil. Nå er det nok.